ISAAC Norge

Barn, unge og voksne som helt eller delvis mangler tale, vil ha behov for alternative og/eller supplerende kommunikasjonsformer for å gjøre seg forstått. Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som helt erstatter talen, dette kalles alternativ kommunikasjon. Andre har behov for kommunikasjonsformer som kan støtte eksisterende tale som er utydelig eller svak. Dette kalles supplerende kommunikasjon. Alternativ og supplerende kommunikasjon forkortes ofte til ASK.

ASK kan sies å være alt som hjelper en person til å kommunisere effektivt, når tradisjonelle måter å kommunisere på ikke strekker til. Eksempler på ASK er bruk av håndtegn, fotografi, grafiske symboler eller konkreter. Handlinger, væremåter og kroppslige uttrykk som må fortolkes og tillegges mening av andre kan også omtales som ASK. I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig å ta ibruk hjelpemidler for at personen skal forstå og bli forstått. Dette kan være slike ting som kommunikasjonsbøker, tematavler eller talemaskiner.

Arbeid med ASK innebærer alltid at man er opptatt av hvordan man kan skape et godt språkmiljø for personen, og hvilke ferdigheter kommunikasjonspartnerene bør ha.

Forskjellige behov for ASK
Noen mennesker vil ha behov for kommunikasjonsformer som helt erstatter talen. Andre har behov for kommunikasjonsformer som kan støtte en eksisterende tale som er forsinket, utydelig eller svak. Enkelte mennesker får aldri talespråk mens andre kan ved hjelp av ASK utvikle talespråk.

Noen personer forstår alt som sies av andre, men mangler selv talen. Andre mennesker både mangler talespråk og har en forsinket eller avvikende språkforståelse. Det finnes også mennesker som har liten eller ingen forståelse for hva som blir sagt av andre.

For å lese mer om språkalternativgruppene klikk her.

For å lese mer om ulike tegnsystemer i ASK klikke her.

Forekomst:
Siden området ”alternativ – og supplerende kommunikasjon” er stort og vidt, og brukerne ofte ha svært forskjellige behov og utgangspunkt, har vi ingen sikre tall på antall personer med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon.

Ut fra amerikanske undersøkelser anslår Tetzchner og Martinsen (2002) at det i Norge er ca 16.000 personer i alle aldre som er uten funksjonell tale på grunn av utviklingsmessige vansker. De anslår at ca 0,5% av alle norske barn i alderen 1-19 år ikke snakker forståelig nok til at tale kan være deres hovedkommunikasjonsform. Dette tilsvarer ca 5400 barn og unge. Da har vi ingen tall for mennesker med behov for ASK som følge av ervervede skader.

Det finnes noe forskning innenfor bestemte diagnoser vi vet står i fare for ikke å utvikle et funksjonelt talespråk. Dette er blant annet CP og autisme. Det er likevel store mørketall blant ulike syndromer, epilepsi og store sammensatte lærevansker, hvor det ikke finnes noe tallmateriale.

Cerebral parese-registeret er alle barn i Norge født med CP i årene 1996-1998 registrert. Av 294 barn hadde 13% lett utydelig tale, 10% utydelig men likevel forståelig tale, 4% meget utydelig tale som var vanskelig å forstå, mens 23% hadde ikke talespråk (Mjøen og Andersen, 2007). Forståelsen av talespråk varierte også blant disse. Studien viste at 37% av de aktuelle barna har behov for ASK på grunn av talespråkvansker, men at kun 16% av barna bruker ASK.

Tall fra Autismeenheten viser at det er ca 5000 personer med autisme i Norge. Autismeenheten opplever at det er vanskelig å tallfeste hvor stor andel av autister i Norge som har behov for ASK. Men man regner med at ca 10-15% av alle autister er såkalt “språkløse”. Enheten mener at man på landsbasis må regne med at minst 750 autister er helt avhengige av alternative og/eller supplerende kommunikasjon (Autismeenheten, 2005).